Everyday

VÅRT SVANGERSKAP

27. November 2017
b0345d13-1500-44e8-af87-0482f792ba7a-1.jpg

Jeg tusler inn på Nellys rom, titter ned på vår lille skatt som ligger trygt og godt i sengen sin å sover, vårt mirakel. Jeg får tårer i øynene, og kjenner mammahjertet ose av kjærlighet og takknemmelighet. Tenk at det var akkurat du som var der inne hele tiden og skulle berike våre liv så uendelig mye.

Jeg husker det som det var i går. Vi var i ekstase over en smilende eggløsningstest. Mens jeg ringte rundt og avlyste dagens jobbavtaler for så å ringe Danmark å gi beskjed om at vi var på vei booket Julie, min samboer flybilletter. Og tre timer senere satt vi på flyet til København. Spente som to små skolejentene på første skoledag.

10 timer senere var vi hjemme igjen. Med en deilig biffmiddag i magen fra en av københavns deilige restauranter, og kanskje en liten spire på vei? Forventinger og tanker suste rundt i huet på oss begge to. Alt gikk så kjapt, turen til Danmark, insemineringen og hjemreisen. Poff. Som om det var en drøm. Med en visshet om at det er veldig vanlig at man må igjennom utallige runder slo vi oss begge til ro med at vi ikke måtte bli skuffet dersom graviditetstesten eventuelt ville vise negativt.

Dagene gikk. Og om jeg husker korrekt skulle det gå 12 dager før man skulle teste. Men etter ni dager var det duket for bryllup og jeg var overbevist om at jeg var gravid. Jeg bare følte det. Så til tross for beskjeder om å ikke teste for tidlig så tissa jeg på pinnen. Skulle vi skåle for kjærligheten i dobbel forstand denne dagen? Kroppen skalv og hjertet banket. Jeg turte ikke se på resultatet. Det ble samboeren sin oppgave. Jeg tror Julie havnet i sjokk;) – og reaksjonen var “du e gravid!? Men d treng itj værra korrekt d?” Men det var det;)

De første ukene fløy avgårde og alt var som før. Men under bryllupsreisen til et vennepar av oss så begynte trøttheten og kvalmen å melde sin ankomst. Helt perfekt det, når man befinner seg i New York med et hiva lag og ingen aner at det er en bittebitteliten mini på vei.

Hjemme på norsk jord og med en samboer som reiste avgårde- Norge rundt med Petter uteligger, satt jeg hjemme alene i sofaen å gråt fra uke 4-18. Etter jobb vel og merke, for jeg jobbet 24/7. Jeg gønna på med doble jobber ute på opptak, samt sosiale medier som skulle oppdateres daglig. Hvilket er en 100% jobb i seg selv.Og dersom du trodde fyllesyke og spysyken var ille, vel… den kan triples og mere til. Lite visste jeg at denne morgenkvalmen varte hele dagen (!!!?)

UKE 14

Med en enorm glede over lille spiren i magen hold jeg motet oppe, og gledet meg enormt til uke 16. Da skulle visstnok denne “morgenkvalmen” avta. Men så feil kan man ta. I slutten av uke 18 når jeg hadde innstilt meg på å være en av de få som liter av ekstrem svangerskapskvalme under hele graviditeten våknet jeg en dag til en form som var helt ubeskrivelig.

Etter ca tre måneder med et kosthold som besto av loff og hvitost så jeg nå dansende kanelsnurrer, pizzabiter og andre godsaker døgnet rundt. På hvert et gatehjørnet lå de der å fristet meg med sitt delikate åsyn, likeså smilte de til meg i drømmeland.

Med matvettet på topp følte jeg med som en dronning fra uke 18-24 (ish) Jeg hoppet rundt av glede og lykke og elsket gravidtilværelsen. Dette var lett tenkte jeg og hadde alt glemt den tøffe starten på svangerskapet;)

UKE 17

UKE 20, på vei til jobb i Thailand.

Med sminkekofferten ved min side storkoste jeg meg på jobb, og perfekt var det at jeg store deler av graviditen jobbet på innspillingen av “Ida’s fristelser”. Med et hav av bakst nøt jeg hvert et øyeblikk med beina høyt og en tallerken med godsaker trillende rundt på min voksende mage mens Ida viste sine kunster foran kamera.

Etterhvert synes jeg vekten raste rimelig kjapt opp. Crewet hadde gått til innkjøp av en badevekt for å sjekke ut vektoppgangen gjennom en innspilling fylt med godsaker;) Og dette måtte jo jeg selvsagt være med på. Jeg klødde meg godt i huet da pila viste to kg opp på under 24 timer. Det var da litt i overkant tenkte jeg.

Tiden gikk å jeg følte et trykk/press både i ansikt, bein og føtter. Jeg pusta og pesa som en stukken gris og det å bære sminkekofferten opp og ned trapper begynte å bli et rent h******. Da pila på vekten nok en gang viste to kg opp på under et døgn ringte jeg jordmor, igjen. Hun bekreftet at dette var noe merkelig men hadde ikke tid til meg så løsningen ble en annen turnuslege på mitt fastlegekontor. Der fikk jeg også bekreftet et høyt blodtrykk men med beskjed om å dra hjem å hvile og stresse ned. For det var det jeg var, en stresset førstegangsfødende.

På samtlige kontroller på helsestasjonen i forkant av dette fikk jeg høre at det var tungt å være gravid da jeg tidligere hadde stilt spørsmålstegn ved min vektoppgang, ødem og et veldig nedpress allerede i begynnelsen av uke 20 og en kondis som ikke klarte å bære min stadig voksende kropp.

UKE 30

UKE 31 -jålkaffe før jobb

Men la oss trekke frem det positive. AMEN for min fantastiske fastlege som ringte meg mandags formiddag og lurte på hvordan formen min var. (Vi hadde møttes i korridoren da jeg var hos den andre turnuslegen på huset.) Svaret mitt var “rar på en negativ måte”. Jeg hadde jo lenge følt at noe ikke stemte. Jeg bare visste det!

To timer senere sendte fastlegen min meg til Ullevål sykehus med et skyhøyt blodtrykk. Og nok en time senere var jeg innlagt med preeklampsi, eller svangerskapsforgiftning på godt norsk. Datoen var 5. Desember. Jeg husker det som om det var i går. Jeg fikk et slag i trynet, tårene trillet og jeg ble skikkelig nedstemt. Til tross for en magefølelse som hele tiden sa at noe ikke stemte trodde jeg ikke dette ville være konsekvensen.

Med hormoner og følelser som åpenbart var i Texas modus taklet jeg dårlig å bli “forlatt” på sykehuset. Alene. Ensomt. Samboeren fikk dessverre ikke være der sammen med meg på kvelden og natten. Det føltes helt forjævlig.

(En noe hoven hånd dagen jeg ble innlagt)

Så lå jeg der da, dag ut og dag inn. Jordmødrene og legene slukket lyset, skrudde av tv’n med beskjed om minimalt med besøk. Jeg skulle hvile. Dette selvfølgelig fordi de ville at jeg skulle være gravid helt til uke 37. Og alt av “forstyrrelser” fikk formen min til å forverre seg. Jeg ble forresten innlagt i uke 33.

UKE 34 (Julie hadde pynta rommet mitt til jul, så kos😀)

< eg husker tilbake, et år tilbake. Jeg minnes redselen. Redselen for at noe skulle gå galt med lille i magen. Alle tankene og bekymringene. Har hun det bra? Vokser hun? Jeg bekymret meg sjelden for meg selv, til tross for at preeklampsi i utgangspunktet er farligst for mor. Det var alltid prinsessa i magen jeg tenkte på. Men fy fela for et fantastisk helsevesen vi har! Jeg lå på Ullevål sykehus fra 5 desember til 9 Januar. Både jeg og mini i magen ble passet på 24/7, jeg var i de beste hender og det føltes trygt. Med hyppige ultralyder,  skanninger av lilles hjerterytme flere ganger om dagen og testing av mitt blodtrykk til alle døgnets timer klarte jeg etterhvert å senke skuldrene. Du tenker kanskje at det måtte bli noen lange og kjedelige dager? Vel, det stemmer iallefall ikke. Kroppen min var så sliten etter et rotterace på jobb så jeg sov mesteparten av tiden. Lyspunktet mitt var selvfølgelig når kjæresten kom å besøkte meg etter jobb. Da ble det mandariner, pepperkaker og snøfall. Stort mer gadd jeg ikke. En gåtur til kantina på knappe 20 meter per dag var det jeg klarte. Og da brukte jeg en hel evighet. Jeg glemmer aldri følelsen jeg fikk hver gang Julie måtte "forlate" meg på sykehuset. Jeg reiste meg fra sykehussengen, sto i ruta og vinket farvel. Hver kveld. Like ensom og forlatt følte jeg meg hver gang, og tårene trillet. Det får meg til å tenke på de som ikke har noen. Fy fela så smertefullt. Hjertet mitt brister av tanken. Nå som julen for fult melder sin ankomst ber jeg alle tenke på sine nære, kjære og gjerne fjerne. Gi det lille ekstra til omverdenen, så lite kan være med på å gjøre så mye. Vær god, spre kjærlighet og varme til de rundt deg. Gi komplimenter og en hjelpende hånd. Kanskje vil akkurat det være med på å løfte dagen, kanskje uka, kanskje måneden, kanskje året til vedkommende. Liten digresjon her altså :) Men viktigheten av dette får jeg ikke presisert nok! < inker farvel til Julie fra rommet mitt på sykehuset Men nå, snart ett år senere sitter vi her med premien vår. Den største gaven i livet. At lille knøsen har bodd i min mage i 8. måneder er for meg helt ubegripelig. Ubegripelig og fantastisk. Lille smarte rare burrito’n vår. Som til tross for en noe dryg fødsel kom som en rakett når det først smalt. Klokken 23.39 den 31.12.16. Med sine små 2350gram var hun det flotteste vi noen gang hadde sett. Så perfekt. < tolte foreldre Så etter et svangerskap som innebar tøffe tak for både meg og Julie ser jeg tilbake på graviditeten med et smil om munnen. Ja, det var tårer, redsel, kvalme og smerter, men mest av alt kjærlighet. Og størst av alt er kjærligheten, ikke sant:) Nok en gang må jeg rette en stor takk til min kjære samboer som virkelig er en maskin. Jeg ta av meg hatten og bøyer meg i støvet! Gjennom hele desember måtte du trå til på alle mulige måter. Med en krevende jobb hvor dere var mitt i TV innspilling sto du helt alene med siste innkjøp før Nelly sin ankomst. Likeså måtte du gjøre klart hus og heim samtidig som alle julegaver skulle handles og sendes. Og dette skulle du få tid til mellom alle slaga - når det eneste jeg ville var at du skulle sitte ved sykehussengen å holde meg i hånden 24/7. < ulafteten 2016, med permisjon fra sykehuset og seng på stua;) Nå er det snart Desember igjen. Og den skal nytes. O jul med din glede og arrriba Mexico! Vi ses nemlig på nyåret. Woooopa! LOVE Heng med på Snapchat og Instagram for hyppigere updates på livet 🙏🏼 @thereseaanonli

You Might Also Like

3 Comments

  • Reply Tina 27. November 2017 at 22:19

    Så sterke takknemlige og flotte mødre fins det ikke i alle. For et Team, kjærligheten vinner det meste å dere er et prakteksemplar. Ønske om en God jul til dere fra oss.:) #Alwaysstaystrong

    • Reply admin 27. November 2017 at 22:37

      Tusen takk Tina <3 Vi er evig takknemlige og ja du har helt rett. Jeg føler vi er et superteam, og størst av alt er kjærligheten. Igjen, tusen takk for så fine ord. Ønsker deg og dine flotte gutter en fantastisk jul og et godt nyttår. Klemmer fra oss jentene på løkka <3

  • Reply Kristine 28. November 2017 at 07:59

    Du e så god du Therese! Ha en fantastisk førjulstid og god tur til Mexico når den tida kjæm

  • Leave a Reply